Hekta på anerkjennelse

Av Daniel Rossehaug, 16.02.12 • Sist endret: 21.02.12 kl. 09:58

•

3 kommentarer

Vi vil imponere, glede, bidra, lære bort. Det er derfor vi lever. Det er derfor vi følger dette A4-mønsteret. Vi ønsker så gjerne et klapp på skulderen på slutten av dagen. Slå en high-five med treneren etter kampen. Få en medalje. En lønnsøkning. Kjøpe de peneste klærne til ungene slik at de andre foreldrene skal bli misunnelige. Få med hun hjem fra byen. Være god.

Vi trenger anerkjennelse. Det er ingen skam. Tvert imot; anerkjennelse ligger nesten på toppen av Maslows behovspyramide, like bak selvrealisering, like foran sosiale behov. Det kan til og med være livsviktig. Alle vet jo at et barn som aldri får skryt, enten blir narkoman eller A-kjendis.

Men, er det riktig å vinne anerkjennelse ved å henge opp en gigantisk lyskaster som flombelyser hvert lille mørke hjørne av livet vårt?

Facebook er sprøyta vi fyller opp med informasjon om middagsretter, kjærlighetsdikt på dårlig engelsk, bilder av fattige barn i Afrika som skal ”få oss til å tenke”, fylla-bilder sammen med øst-europeiske gatemusikanter, og andre potensielt anerkjennelsesverdige utrop. Når sprøyta er full, bretter man opp, leter etter en ledig blodåre og stikker. Det begynner å poppe opp ”likes”. En etter en. Abstinensene roer seg. Noen kommentarer får man kanskje og. Mmmm, anerkjennelse!

Noen ganger er vi så lite innholdsrike og kreative, at vi går å roter i offentlige askebegre etter en liten sneip. Man kan høre et desperat skrik på newsfeeden; ”I dag har jeg vasket badet.” Det overdøves av fotoalbum fra Bulgaria og Youtube-klipp av sjarmerende barn fra America’s got talent, men noen veldig nære og gode venner hører det kanskje. Spanderer en ”like”. Litt anerkjennelse. Nyvasket bad. Sneipen holdt akkurat.

Bieffekten av denne avhengigheten er ikke gule tenner, kols eller dårlig ånde. Det er noe mye verre: Dumskap! Og det sprer seg raskere enn den ondeste av de ondartede svulstene.

Noen blogger også. De er tungnarkomane. Big time. De har behov for så mye anerkjennelse at livet deres har fått sin egen URL. De har ikke lenge igjen, vil jeg tro.

Vent litt, skriver ikke jeg dette for å få anerkjennelse?

• 46
• Tweet